Arbeidet med nye kulturmiljølov er viktig og jeg takker for muligheten for å komme med innspill.
Dagens kulturminnelov tar utgangspunkt i å bevare kulturminner og kulturmiljøer som vitenskapelig kildemateriale og som et potensiale for menneskers opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. I de senere årene ser vi en dreining fra at bevaringstiltak sees som restriksjon eller heftelse, mot mer fokus på kulturminner som ressurs. Meningsfull bruk får økt betydning. Kunnskapsbasert forvaltning, spesielt med vekt på handverkskompetansen er blitt prioritert blant annet gjennom tredepartementssamarbeidet (KUD, KLD og KD) knyttet til NTNUs studie i Tradisjonelt bygghåndverk hvor museene fungerer som læringsarenaer.
Det legges i mandatet for utvalget vekt på at kulturmiljøverdiene skal veies opp mot andre samfunnsmessige hensyn, og stå i forhold til den samfunnsmessige nytten. For å kunne diskutere kulturelement i relasjon til samfunnsmessige hensyn og nytte må det tas utgangspunkt i en verdidebatt hvor materielle og immaterielle aspekt ved kulturarven sees i tett sammenheng. Å diskutere den materielle verdien er umulig uten å se på det immaterielle aspektet ved arven.
For å komme fram til meningsfulle fredninger, hvor man ikke bare bevarer materialitet, men viderefører mening sammen med objektene, er det viktig å spesifisere hvilke aspekt man ønsker bevart; altså at intensjonene bak fredningene kommer tydelig fram. Dette vil gjøre det enklere å komme fram til gode løsninger mht bruk. Ved Norsk Folkemuseum for eksempel er kulturmiljøfredningen inndelt i to ulike soner, hvor man i sone A har en hard fredning som inkluderer tilbakeføring til Kong Oscar den IIs samling, til om lag slik det var på slutten av 1800tallet. I sone B er fredningen av en slik art at det åpnes for videre utvikling av friluftsmuseet for å fungere opp mot morgendagens behov. Dette fungerer godt. Ved automatisk fredning blir det i større grad en ren, hard, retningsløs, materiell fredning som vanskeliggjør meningsfull bruk og meningsfulle endringer eller tilpasninger. Å spesifisere verdiene og intensjonene bak fredninger bør være et minimumskrav bak ethvert vern.
Den immaterielle kulturarven er i Norge løftet fram gjennom ratifiseringen av UNESCO-konvensjonen i 2007 men til tross for dette har tiltak for bevaring eller videreføring stadig ikke funnet en god form. I realiteten er de to; den materielle og immaterielle kulturarven uomtvistelig to sider av samme sak. All kultur trenger på den ene siden en materialitet for å være delt og et immaterielt aspekt knyttet til seg – for å kunne være kultur. I dag faller forvaltningen av de to arve-feltene innunder ulike departement med tilhørende direktorater og strukturer. Og med svært ulikt lovverk i bunn. Mandatet er med på å materialisere og videreføre skillet på en ugunstig måte og dette problemet må utvalget ta på alvor.
På feltet for løse kulturminner står museene i en særstilling. Norske museer har i dag magasinert oppunder 2000 småbåter. Disse er bevart fullstendig utenfor kontekst, og utenfor å kunne bidra til en meningsfull bruk. Båtene er i dag symboler på en svunnen tid samtidig som de har en høy, men innadvendt kildeverdi. Det som bør vurderes i kulturmiljøloven er ivaretagelsen av relasjonen mellom faste og løse kulturminner som står i en tett sammenheng; og som kan trekkes videre til en brukssituasjon. Da kan man gå inn i mer helhetlige og komplekse kulturmiljø med sin tilhørende brukskompetanse på en måte som forener de materielle og immaterielle aspektene. Pr i dag er dette ikke tydelig mulig innenfor loven.
Et eksempel kan være relasjonen mellom naust, klinkbygd tradisjonsbåt, tilfar og rigg, fiskeredskap, stø, vorr og fjord. Først ved å frede hele sammenhenger av kulturmiljø og løse kulturminner, med en tilhørende intensjon, om at alt skal være brukbart, vil man kunne gi et bidrag til å ta vare på både de materielle og immaterielle aspektene ved arven på en måte som likestiller de to og viderebringer relasjonene. Ved at båten i naustet skal være brukbar, og i bruk, må den kanskje erstattes av ny original «kopi». Og da er vi inne på nettopp behovet for å peke på verdien, og intensjonen med fredningen, og hvordan de til sammen kan bidra i å videreføre bruk og kunnskap.
Ved å ensidig frede det materielle, uten sterkt fokus på det immaterielle gjennom bruk, intensjoner og løse kulturminner, kan fredningen føre til et kulturelt verditap, snarere enn det omvendte. I tråd med dette kan man ikke FREDE det immaterielle, men skape muligheter for kontinuitet og videreføring i samarbeid med individene som bærer kulturen i seg.
Med vennlig hilsen
Dr. art. Terje Planke
+47 4747 4587
Medlem av Kulturrådets fagkomité for arbeid med immateriell kulturarv
—–
(Professor II ved NTNU/ Tradisjonelt bygghåndverk)
(Førstekonservator ved Bygningsantikvarisk avdeling/ Norsk Folkemuseum)
(Autorisert Norsk trelastkontrollør)
(https://norskfolkemuseum.academia.edu/TerjePlanke)